My life. My words.

04:55 pm

Jeg hermer etter mirakel og confiteor og flytter etter til wordpress. Det er både spennende og litt vemodig, for jeg har vært trofast her inne på livejournal i nesten 6 år. Dere finner meg her.

02:59 pm

Det var ikke så skummelt å hilse på assistentene mine likevel. De er hyggelige, innmari gode på å leke sirkus, og jeg tror vi vil få det fint sammen. Det er spennende dager..

09:50 pm

Det begynner å nærme seg et år siden jeg innså at pappa og jeg trenger hjelp hvis vi skal prate sammen igjen. Glasskulen er fremdeles ikke forsøkt satt sammen igjen, men jeg har ikke hatt lyst på enda et halvhjertet forsøk. I natt drømte jeg at vi sto og klemte hverandre. Gråtende. Det var noe merkelig over det hele. Det var noe som var annerledes, men om det var min ønsketenkning eller om jeg har endret holdning eller det ikke betydde noe i det hele tatt er ikke så godt å si. Mest sannsynlig betydde det ikke noe som helst, men det var ikke like mye sårhet i det. Det var ikke like mye sorg, sinne, aggresjon eller råhet. Det var en mykhet over det hele. Det var en øm drøm, og drømmen om at det skal skje i virkeligheten vil jeg sikkert bære med meg for alltid.

Denne ømheten, ydmykheten og nye følelsen av anerkjennelse gjør at jeg får lyst til å snakke med pappa. Det er todelt, for jeg vil ikke gå tilbake på at jeg har lyst til å ha med meg en familieterapeut, men jeg har aldri stått på kravene i forhold til ham. Det er ikke så lett nå heller, i grunn. Jeg snakket med storebror for ikke mange dagene siden, og da sa han at pappa hadde sagt: "Ja, nå er jeg snart klar for å ta en telefon til Heidi."  Videre snakket vi litt om hvordan pappa tross alt er, at han faktisk ikke er til å rokke på enkelte ting. "Han vil jo aldri gå i terapi med deg, Heidi..." Hva skal jeg svare på det? Jeg føler meg vanskelig, storforlangende og selvopptatt. Jeg vil bare at det skal være et helhjertet forsøk denne gangen. Jeg vil jo prøve, jeg vil bare ta med de hjelpemidlene som er tilgjengelig på veien. Jeg skjønner ikke helt hvorfor han ikke vil det. Det er vanskelig å være rasjonell. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan han tenker, for jeg syns det er totalt uforståelig. Det er ingen logikk i argumentene.

Hele situasjonen gjør at jeg tviler på hva jeg egentlig vil. På den ene siden lengter jeg desperat etter en forelder med alle foreldrefunksjonene på plass, men på den andre siden har jeg en helt rasjonell tankerekke på hvorfor det ikke er tilfellet, og at jeg egentlig ikke bryr meg så mye. Men så bryr jeg meg litt mer enn jeg tror allikevel. Det er mange og konfliktfylte følelser og tanker rundt det hele. Jeg vet ikke om jeg vil få ro rundt dette noensinne, men litt mer avstand kommer vel med tiden.

08:50 pm

I morgen begynner assistentene i barnehagen. Jeg skal hilse på de nye kollegaene mine, og jeg skal være sjef for første gang.. Det er både spennende og ikke bare litt skummelt. Men.. Hun ene har jeg jo til og med vært med på å intervjue. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg skulle gjøre noe jeg har gjort tusen ganger før. Jeg tror ikke det vil vare så lenge, da. Det er skummelt med nye ting, men de er jo ikke nye for evig. Det er bra.

12:00 am

I dag fikk jeg et oppdrag av nye sjefen som jeg må si jeg nesten føler meg beæret over å ha fått. Hun ville nemlig ha min faglige vurdering i et case de har en vanskelig foreldresamtale foran seg. Hun begrunnet det med min faglige bakgrunn som barnevernpedagog, men uansett føles det ut som en tillitserklæring på at jeg har noe å komme med. Jeg hadde vel kanskje ikke fått jobb om jeg ikke hadde hatt noe å komme med på intervjuet.. Men.. Dette er definitivt en ny rolle, en ny arena, et nytt kapittel for meg. Det er skremmende og fantastisk på en gang, og jeg nyter det. Jeg savner litt det trygge, kjente og kjære i den gamle barnehagen, men det føles godt å vite at jeg bare har et sted å forholde meg til. Dessuten blir barnehagen kjempefin! Splitter nytt er et spennende utgangspunkt.

De to neste ukene er det fullt kjør med kick off og bli kjent. Vi skal ha kick off med en dame som heter Trine Parmer, coach og ettertraktet til å holde ulike kurs og inspirasjonsseminar. Jeg må innrømme jeg er en smule skeptisk til coachingkonseptet, jeg har hørt det er mange useriøse personer der ute, og det er jo heller ikke akkurat noen offentlig autorisasjon på coachere. Men, man stiller selvfølgelig med et åpent sinn og forventer at det skal bli bra. Jeg og en annen ped.leder har fått ansvar for bli kjent delen. Jeg har god og lang lekeerfaring, og jeg gleder meg MASSE til å leke og å bli litt kjent med disse menneskene jeg får som kollegaer.

Jeg kjenner at jeg er myndigere, tar mer ansvar, har funnet en rolle jeg trives i, og... Det føles ut som dette stemmer. Det er godt. Det er fantastisk å kjenne at mesteparten av usikkerheten jeg tok med meg fra Blåbærskogen er borte, og at jeg begynner å være litt mer av meg selv igjen. Det går sakte, men jeg har den beste medisinen jeg kunne fått. Forutsigbarhet, trygghet og kjærlighet. Jeg har dessuten kuttet ut en særdeles stor negativ faktor i hverdagen. Eller. Hverdagen.. Pappa var strengt tatt ikke en del av hverdagen. Han var heller en del av bevisstheten, en murring som jeg aldri helt fikk roet. Jeg visste aldri hva han ville finne på neste gang, og jeg uroet meg og var konstant ubevisst anspent. Det er godt å ha tatt tilbake makten. Jeg tviler ikke lenger på om jeg er god nok, og jeg tviler heller ikke lenger på om jeg fortjener å bli behandlet bra. Det har rotfestet seg i meg i løpet av det siste året. Jeg føler meg friere for hver dag som går. Det er herlig!

10:15 pm

Om å lese tanker.

Jeg vil hele tiden gjøre det som for andre er det beste. Jeg vil være best. Hele tiden. Jeg vil være perfekt. Ikke til noens byrde. Jeg vil vite hva de tenker. Lese dem. Se hva de trenger. Jeg vil kunne tyde enhver situasjon så jeg kan gjøre det som behovet. Derfor hadde det vært en drøm å kunne lese andres tanker. Tankene de har om seg selv, tankene de har om hverdagen, tankene de har om fortiden, nåtiden og fremtiden. Tankene de har om meg. Hva de trenger, hva de savner, hva de lengter etter.

"Det er små barn som tror de kan lese andres tanker." Psykologens ord slo ned i meg med en skarp smerte. Jeg kjente meg øyeblikkelig nøyaktig slik jeg gjorde stående i mammas røykfylte stue. Jeg så hennes sitte der med det tunge og tomme blikket. Jeg så den krumme ryggen, de stramme leppene, røyken i askebegeret og kortene i hånden. Kapitulasjonen. Den endelige overgivelsen. Jeg husker glimt av det som er fortrengt. Jeg kjenner skammen, håpløsheten, handlingslammelsen og skyldfølelsen. Alt det jeg ikke kunne håndtere da. Alt jeg lukket dypt inne, så dypt at jeg ikke klarer å hente det frem uten hjelp. Nå tvinger det seg frem. Det bryter seg gjennom årelang taushet. Det presser seg gjennom den enorme muren som har bygget seg opp.

Hun har vært med på å bryte den ned. Hun har avvæpnet meg sakte, men sikkert. En og en sten har hun revet ned fra muren rundt hjertet. Der har jeg stengt inne alle de vonde minnene, alle forsvarsmekanismene, alle strategiene. Ingenting har sluppet inn, og ingenting har sluppet ut. Jeg stengte meg selv inne uten mulighet for utvikling og nytenkning. Der de enorme murveggene sto har det nå kommet en vei med en trapp inn til det aller innerste. Hjertet får nye impulser, følelser, tanker og idéer. Nye minner kan forsiktig overta plassen til de gamle og gapende sårene. Det gamle er ikke lenger det som definerer meg. Jeg befris fra meg selv og mitt selvskapte torturkammer.

På veien ut kommer de for en siste gang gjennom bevisstheten. Det føles som en avskjed. En oppvåkning. "Dette var en del av deg. Nå kan det endelig begraves, du trenger det ikke lenger. Der kaos rådet har ro, fred og forutsigbarhet funnet sin plass." Jeg er i ferd med å ta farvel til noe dypt rotfestet i meg selv. Jeg er i ferd med å la hjertet mitt bade i lys i stedet for å være innesperret og fullt av mørke hemmeligheter. Frykt er ikke alltid noe det er enkelt å skilles av med. Det er noe som har definert en del av selvet. I frykten kan man finne en slags trygghet fordi man til enhver tid beskytter seg selv. Jeg er lei av å stenge meg inne. Jeg vil riste av meg den siste rest av mørke, innestengte og vonde minner. De er ikke lenger med på å definere hvem jeg er.

02:43 pm

Iiiiiiiiiiiiiih! Jeg LIKER å få skryt av nysjefen, altså.

09:15 pm

Det har skjedd noe magisk i helgen. Linn og jeg har nytt en deilig helg i Gdansk, Polen, og det var fantastisk befriende og kunne være litt rundhåndet med penger, ting koster jo ikke akkurat like mye der som her hjemme. Vel hjemme har jeg sjekket nettbanken, og det hadde gått litt mer penger enn jeg trodde, men ikke så mye at det begynner å bli kritisk.

Det magiske er litt vanskelig å beskrive med ord, men følelsen sitter godt i kroppen. Jeg har skrevet om det før, men etter at jeg snakket med pappa i november har jeg hatt litt problemer med å finne helt tilbake til min egen selvsikkerhet. Det har plaget meg, jeg har vært usikker og nervøs, og jeg har forsøkt å kompensere med å få ekstra bekreftelse fra Linn. Dette har gjort henne litt frustrert, tror jeg, for jeg har syns det har vært vanskelig å la henne få ha alenetid. Jeg har syns det har vært vanskelig å stole på at hun fremdeles ville være min når hun har satt seg med en bok eller ved pc'en eller ser på fotballkamp.. Alle de tingene jeg vet hun trenger og liker å gjøre. Jeg har ikke klart å stole på at jeg fremdeles er like viktig som før, fordi jeg nesten har gått og ventet litt på at hun også skulle si at hun var ferdig med meg. Derfor har jeg nesten kvelt henne med oppmerksomhet og krav om oppmerksomhet.

I Gdansk fant jeg litt tilbake til den gamle roen og selvsikkerheten. Vi snakket lenge om hvor godt det er å vite at vi stoler blindt på den andre. Uansett om den ene skulle bli forsøkt sjekket opp av noen andre så vet vi begge at det ikke er noe å bekymre seg for. Og det er godt at begge to er så sikker på den andre. Det er det eneste utgangspunktet for et naturlig forhold. Man må kunne være ekte og ikke gå og vente på at det skal skje noe. Jeg har alltid levd i en forutsigbar uforutsigbarhet, det å være i en relasjon der jeg kan stole på at det gode ikke vil ende er noe jeg vanskelig kan beskrive. Den gamle nervøsiteten vil nok alltid lure litt i skyggene, men nå er den langt langt inne i skyggene. Jeg liker selvsikkerheten, tryggheten og når jeg klarer å tenke at jeg faktisk er skikkelig god. Den indre styrken er mye viktigere enn jeg noensinne har innsett. Utstrålingen, tryggheten, hva man forventer at skal skje.

Jeg er glad jeg fant tilbake til denne indre tryggheten nå. I morgen begynner jeg i ny jobb, og jeg gleder meg til å gå opp trappene med selvsikre skritt. Bestemte skritt. Eide skritt. Jeg eier alt jeg gjør, og jeg forventer suksess i det jeg gjør. Da må jeg jo ende opp med å eie suksessen også, eller hva? Jeg liker den tanken. I'm queen of everything. Jeg gleder meg til å gå ut og sprenge noen grenser.

10:09 pm

Nå har jeg vært på konfirmantleir. Ett flott døgn med de søteste konfirmantene noensinne. Foredraget gikk veldig bra. Konfirmantene sa ikke så mye, men det er nok ikke akkurat hverdagskost for dem. Vi hadde litt samtale på slutten, men de var ikke så lett å få i gang. Neste gang tror jeg jeg må forberede noen diskusjonspørsmål.

Veldig godt å komme hjem også, da. Det er rart hvor merkelig det er å være borte fra kjæresten. Jeg gleder meg veldig til å sove inntil henne i natt.

05:33 pm

Om to uker skal jeg avgårde på konfirmantleir og holde foredrag om å være skeiv. Jeg gjorde det i fjor også, og selv om ungdommene ga meg gode tilbakemeldinger og jeg scoret høyest på lederevalueringen, følte jeg selv for å være veldig mye forberedt i år. Jeg visste bare ikke helt hvordan jeg skulle ordlegge meg for å nå ut til dem og fortelle historien min. Jeg fant ikke ut av det før jeg var ute og snakket med mamma om hvordan jeg fant ut at jeg er lesbisk, som krevde minst like mye pedagogikk rett og slett fordi hun mener dette er noe jeg innbiller meg og vil passere bare jeg innser det selv. Da vi vel satt der og jeg fortalte, fortalte jeg historien på en måte jeg ikke helt har fått til før. Den versjonen forteller jeg på konfirmantleiren også. Det ble en ganske lang tekst, og jeg skal redigere den til flashcards med emner og stikkord slik at jeg ikke blir stående og lese fra et ark, men i seg selv er egentlig foredraget helt ferdig. Det er godt.

Kanskje dere vil komme med noen kommentarer også?

LHBT = Lesbisk, Homofil, Bifil og Transpersoner

Jeg er her i dag for å fortelle min historie. Nå er jeg 27 år, kristen og lykkelig forlovet med min Linn. Men for snart fem år siden ble jeg kastet ut i en identitetskrise da ei god venninne av meg sa: «Heidi, du har en veldig sensuell og biseksuell utstråling, vil du bli med hjem og ha trekant?»

Frem til da hadde jeg ikke forstått hvorfor jeg aldri fikk det til å stemme med gutter, jeg forsto ikke hva de forventet av meg, og jeg ante ikke hva jeg skulle forvente av dem. Tanken om at jeg kunne være lesbisk var så fremmed at den aldri hadde streifet meg.

Litt enkel utviklingspsykologi..

Vi utvikler oss i faser, og de aller fleste barn får bruke all sin energi på å leke, utvikle seg og lære sosiale regler, språk og seg selv å kjenne. Når alle fasene blir fullført med det gode resultatet, blir barnet som voksen trygg på seg selv, har en klar idé om hvem han eller hun selv er, både når det gjelder legning og interesser og personlighet ellers.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var tre år, og mamma tok med seg meg og brødrene mine til den andre siden av landet. Der vokste vi opp sammen med en psykisk syk mor, og jeg brukte all min tid og energi på å tolke mammas lunefulle humør. Mamma hadde mer enn nok med seg selv, og både leiligheten og oss barna ble vanskjøttet. Derfor brukte jeg ikke hverdagen til å utvikle meg slik jeg skulle. Jeg overtok morsrollen for både mamma og brødrene mine og var oftere hjemme og laget middag enn jeg var ute og lekte. Skitten og rar ble jeg mobbet på barneskolen, jeg luktet vondt og kunne heller ikke de sosiale kodene for lek. Resultatet var at jeg måtte håndtere mobbingen i tillegg til hverdagen hjemme hos mamma.

Moren min er også konservativt kristen, og det eneste identitetsbildet som ble beskrevet for oss var å bli voksen, gifte seg med en av motsatt kjønn og få barn. Det var det eneste resultatet som ville være godkjent og gi et lykkelig liv, alt annet var tabu.

Da jeg var 13 år flyttet jeg til faren min. Han flyttet til et hus noen mil unna mamma året etter hun forlot Bergen, og vi var der i ferier og annenhver helg. Der var hverdagen en helt annen, og jeg gledet meg til å være en del av en fungerende familie. Pappa hadde giftet seg på nytt, og sammen med stemoren min fikk han enda en sønn. I et år bodde jeg der sammen med de tre, og jeg var lykkelig over at jeg endelig hadde kommet et sted hvor jeg kunne slappe av og vite at de voksne tok ansvar i hverdagen. Jeg ble mobbet på den nye skolen også, for selv om jeg da var ren, var jeg fremdeles rar, men jeg fant et trygt tilfluksted i kirken der jeg deltok aktivt i ungdomsarbeidet. Det ble mitt trygge og anerkjennende sted, og jeg var der så ofte jeg kunne. Stemoren min er fra en liten bygd på en øy utenfor Bergen, og pappa er også nokså tradisjonell i tankegangen, så der var også fremtidsutsiktene for meg som voksen lik som hos mamma. Jeg skulle bli voksen, gifte meg med en mann og få barn. Det var meningen med livet. I Sofiemyr kirke var også fremtiden klar. Det er en menighet med konservativ historie, og vi snakket aldri om noe alternativ legning enn heterofil. Dette er jo dessuten ca 14 år siden, og samfunnet har heldigvis kommet langt siden da.

I løpet av det første året jeg bodde hos pappa hadde situasjonen hjemme hos moren min blitt så alvorlig at lillebroren min ble flyttet av barnevernet fra mamma til pappa. Brått ble tilværelsen min igjen et kaos, og jeg var rasende på broren min for at han kom og ødela den nye familieidyllen for meg. Ikke lenge etter at han kom flyttende, satt pappa og stemoren min seg ned med meg og forklarte at de nå hadde hendene fulle med minstebroren min, som skulle begynne på skolen, og med lillebroren min som krevde pappas fulle oppmerksomhet. 15 år gammel ble jeg igjen overlatt til meg selv, og jeg sluttet å stole på at pappa ville stille opp for meg om jeg skulle trenge det. Dermed tok jeg igjen på meg hele ansvaret for meg selv og fikk ikke lenger bruke energi på å utvikle min egen identitet og selvbilde. Resultatet var at jeg igjen måtte håndtere hverdagen på egenhånd, og selv om det har gjort meg til en sterk og selvstendig kvinne, har jeg ofte ønsket meg at jeg hadde fått lov til å bruke litt mer tid på å finne ut av hvem jeg var litt tidligere.

Da jeg var 19 flyttet jeg hjemmefra, og inn i et kollektiv med 3 andre jenter. Vi jobbet som assistenter i barnehage hele gjengen, og når vi ikke var på jobb, var vi på stampuben og sjekket gutter. Tankegangen min var fremdeles totalt fastlåst på at jeg var heterofil, men jeg skjønte aldri hva de andre jentene snakket om da de sa de bare MÅTTE finne en de kunne ha med seg hjem den helgen, for meg var det mest tvang å ha en gutt som bare maste om sex når vi vel hadde kommet oss hjem. Jeg var mer enn fornøyd med å ha en å ligge inntil.

Det var mange tanker som festet seg ved meg de årene. Jeg tenkte jeg var:

• Jeg må være aseksuell.

• Jeg er ikke i stand til å få orgasme

• Bare jeg blir litt tynnere vil sikkert guttene bli interessert

• Det er noe galt med meg

• Når jeg møter den rette, vil alt bli bra

• Det er ikke så farlig med meg, jeg vil bare bli elsket, jeg trenger ikke ha det bra seksuelt.

• Det er noe galt med meg.

• Jeg kan fint vente på den rette, det viktigste er at han er kristen

• Det må være noe galt med meg.

• Det er fordi jeg ikke har lært de sosiale reglene, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få noen interessert i meg.

• Jeg tør ikke la de komme nær, tenk om de ikke tar vare på meg.

• Det er noe galt med meg.

• Hvorfor er jeg ikke like pen som de andre jentene?

• Hvorfor er jeg så klumpete? Jeg skulle ønske jeg var tynn og grasiøs som de andre.

• Jeg sammenlignet ofte jentene med grasiøse gaseller der jeg selv var en klumpete flodhest.

Fremdeles tenkte jeg ikke at jeg kunne være lesbisk, og skjønte ikke hvorfor jeg ikke følte meg vel i feminine jenteklær. På den måten skilte jeg meg ekstra ut, for der de andre jentene gikk i søte små topper, kom jeg i store t-skjorter og baggy jeans. Selvtilliten var på bånn, og jeg trodde fullt og helt på at det var meg det var noe galt med. I stedet for å utforske det nærmere, fokuserte jeg på ungdomsarbeidet i kirken og tenkte at bare jeg ventet lenge nok ville jeg møte ham som var den rette for meg.

Året etter jobbet jeg som ungdomsarbeider i menigheten min på Sofiemyr, og der hadde jeg hendene fulle med arbeidet blant ungdommene. Det var et fantastisk år, men jeg lurte ofte på om ikke livet skulle by på mer enn det jeg opplevde da. Jeg lengtet etter en kjæreste, en jeg kunne dele alt med. I stedet for å utforske det nærmere, dedikerte jeg all min oppmerksomhet til Gud og jobben jeg gjorde. Dessuten ble jeg svært opptatt av at jeg ikke skulle ha sex med hvem som helst, og at det hørte til et fast og forpliktende forhold. Kombinert med at jeg ikke hadde kjæreste ble resultatet at jeg ikke utforsket noe som helst.

Det var først da jeg begynte å studere barnevern i Fredrikstad folk rundt meg spurte om jeg var lesbisk eller bifil. Jeg syns de var frekke og ble sjokkert over at de kunne spørre meg om slikt. Så tok det da enda halvannet år før min gode venninne påsto nøyaktig det samme. At påstanden kom fra henne gjorde at jeg ikke lenger klarte å avfeie det som spøk. Jeg snakket mye og lenge med henne om alt sammen, og hun sådde en tanke jeg ikke klarte å bli kvitt. Et par uker etterpå flyttet jeg til USA, der jeg studerte et halvt år før jeg vendte nesen hjem igjen. Det halvåret fikk jeg ro til å tenke langt borte fra vedtatte sannheter om hvordan livet skal være.

Likevel raste en identitetskrise i meg:

• Er alt jeg har tenkt om meg selv så langt en løgn?

• Hvorfor har ingen snakket med meg om dette før?

• Hvem er jeg?

• Hvordan skal jeg se ut?

• Jeg er ikke jente om jeg ikke har langt hår!

• Er jeg fremdeles en jente?

• Hva er definisjonene?

• Hvordan skal jeg finne andre jenter som er skeive?

• Hvordan er sjekkereglene hos skeive?

• Hva gjør jeg nå?

Det tok litt tid, men omsider ble jeg overtalt til å opprette en profil på gaysir, Norges størte nettsamfunn for LHBT. Der møtte jeg flere jenter med variert hell, men heldigvis også min kjære forlovede. Hun har hjulpet meg med å forstå at legning slettes ikke har noe med personlighet å gjøre, når alt kommer til alt. Hvem du forelsker deg i bestemmer ikke om du er et godt eller ondt menneske. Det bestemmer heller ikke om du er kristen, muslim, hindu, jøde, buddhist eller ateist. Det bestemmer bare hvilket kjønn du elsker. Som kristen er jeg overbevist om jeg er skapt av Gud i Hans bilde. Jeg tror fullt og helt på at jeg er skapt slik jeg er med viten og vilje, og jeg er stolt av at jeg har fått lov til å være noe annet enn A4.

Spørsmål?

Current Mood: calm

11:24 am

Det er fint å være på telttur, riktignok best når det ikke regner. Det er svært begrenset hva man kan gjøre inne i et lite 3-mannstelt, men vi rakk heldigvis være en del ute før det begynte å regne.


Fiskeyngel i Hallingdalselvi.


En diger jettegryte ved Hallingdalselvi.


Ut på tur, aldri sur!

Det er veldig deilig å komme litt vekk fra byen og ta inn andre impulser. De første dagene i ferien savnet jeg barnehagen forferdelig. Jeg forsto ikke helt at jeg hadde sluttet, og det tok noen dager før jeg syns det var greit. Da hjelper det selvfølgelig ekstra på humøret å gjøre noe helt annet i stedet for å bare være hjemme.

08:14 pm

Jeg har fått ny jobb. Jeg sa opp jobben som støttepedagog i mai, og skal ha tre små arbeidsuker til i barnehagen før jeg skal ha mer ferie. Etter ferien blir det nye utfordringer som pedagogisk leder i en 4 avdelings privat barnehage like i nærheten av der jeg bor. Jeg gleder meg, og som så mange ganger ellers blir jeg minnet på de mindre gode sidene ved en jobb når man er på vei ut. Da har jeg liksom lov til å irritere meg over barna og de andre voksne, som jeg syns har mange rare greier for seg i blant.

Jeg syns jeg til stadighet blir møtt med negativ respons på innspill og ønsker, og savnet etter min gode kollega og mentor er stort. Hun har for meg blitt et stort symbol på dedikasjon til yrket. Det faglige fokuset og den evige tilstedeværelsen hos barna har vært et godt kompass for pedagoger med ikke fullt så lang arbeidserfaring som henne selv. Jeg skulle ønske jeg kunne ta henne med meg overalt hvor jeg dro, men jeg vet jo at det ikke går. Jeg får heller ta med kompasset og huske på hva hun har lært meg.

Jeg gleder meg masse til å møte nye barn og til å ha en annen rolle. Jeg oppdager at jeg er mer klar for forandring enn jeg vet om selv hver gang muligheten byr seg, og jeg gleder meg til å få lov til ha litt mer innflytelse over min egen hverdag. Det er slikt jeg liker. Innflytelse. Muligheten til å få styre og stelle litt. Det kiler i magen, og jeg minner meg selv om at jeg tross alt kan få til alt jeg bestemmer meg for å klare. Jeg må bare ha motet til å gjennomføre arbeidet og hente frem motet istedet for tvilen når jeg kommer til noe som krever handling.

Det er fantastisk å møte slike gode mennesker som er til evig inspirasjon. Velsignet er jeg.

08:17 am

Jeg snakket med lillebroren min på msn her om dagen. I en bisetning forteller han at pappa og stemoren min etter all sannsynlighet skal skilles. Pappa har flyttet ut og har en "tenkepause" hos bestemor, så han skulle få landet litt, og minstebroren min og stemoren min bor i fremdeles i huset. Den første reaksjonen var at jeg måtte ringe stemoren min. Ringe henne for å høre hvordan hun hadde det, for å si at jeg brydde meg, for å høre hva hun tenkte videre. Skal hun flytte? Hvor flytter hun? Tilbake til vestlandet? Til sørlandet, der hun har en søster? Jeg snakket med Linn om det, og jeg forsto ikke helt hvorfor hun var så negativ til idéen om å ringe. Men. Når jeg virkelig tenker etter, kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger hun har ringt meg de siste årene. Det vil si, siden jeg flyttet hjemmefra for 8 år siden. Har vært 1 eller 2 bursdager og i fjor, da pappa lå alvorlig syk på sykehus. Hun har heller ikke ringt meg i tiden som har gått siden pappa ba meg "ha et fint liv" i november.

Etter at sjokket hadde lagt seg, kom tanken om at kanskje pappa endelig kunne være bare vår. Min, Marius, Christian og Lasse sin. Samtidig vil jeg jo fremdeles beholde avstanden uten å være uvenner. Det er litt vanskelig akkurat nå, for nå har situasjonen forandret seg. Jeg klarer ikke helt å legge fra meg omsorgen og pedagogen i meg og la pappa ordne opp i dette helt selv. Jeg har ikke helt kommet over savnet etter de gode stundene sammen med ham, for de er virkelig gode. Jeg har ikke helt kommet over ønsket om å ha et nært forhold til ham, bare innsett at det ikke vil fungere. Jeg vil ikke risikere å bli såret om igjen og om igjen, jeg bare kjenner at ønsket nesten er sterkere enn fornuften. I min fantasi ringer jeg pappa og forteller ham at jeg har snakket med Lasse minstebror, og at han har fortalt om hva som skjer. Pappa blir kjempeglad for at jeg ringer og beklager hvordan han har oppført seg. Han sier at han nå har lyst til å bruke tiden sin sammen med barna sine og bygge relasjoner med de som tross alt er livslange. Jeg tviler på at det er sånn det ville gått for seg i virkeligheten.

05:21 pm

Av og til er det godt å bli tagget, for da kommer kanskje inspirasjonen litt tilbake igjen? Det har vært temmelig tørke en stund nå. Så derfor tar jeg med glede i mot utfordringen fra Confiteor.


1. Hva ved deg selv er du mest fornøyd med?
Jeg er fornøyd med at jeg eier meg selv og mine egne beslutninger. Det har jeg fått god trening i etter noen år som ferdig barnevernpedagog.

2. To fine ting som har skjedd i dag?
Det var siste dag før FERIE i dag! Hele neste uke skal jeg nyte livet og kose meg masse. Også har jeg ligget og lest bok i gresset sammen med barna mens vi solte oss. Veldig deilig.

3. Har du en leveregel? I så fall: hva er den?
Vær ekte. Ikke forsøk å være noe du ikke er, eller gjør noe du ikke har lyst til. Vær deg selv fullt og helt og vær stolt.

4. Nevn en blogg du er jevnlig innom.
Mirakel og Confiteor.

5. Føler du noe mangler i livet ditt? I så fall: hva?
Nå har jeg det i grunn finfint. Jeg har en ny og spennende jobb som venter til høsten, jeg har en flott forlovede og er stolt eier av en flott leilighet i Oslo. Jeg vil ha barn, da. Men det får vente et par år til.

6. Hva er din særhet?
Jeg er superomsorgsfull. Jeg klarer aldri la være å føle omsorg for de som trenger det, og av og til kan jeg bli oppfattet som ansvarsovertagende.

7. Hva får deg irritert?
Jeg blir irritert av de som ikke tør å si det de mener, for så å demonstrere i uante dimensjoner i etterkant.

8. Gi et kompliment til en du vet leser bloggen din.
Det er godt å vite at det er noen der som leser tankene mine, da føler jeg meg passet på.

9. Hva engasjerer deg?
Urettferdighet, psykisk syke foreldre, ønsket om å gjøre en forskjell for noen som trenger det.

10. Hva er du mest takknemlig for akkurat nå?
At jeg har en fantastisk, nydelig og forståelsesfull kjæreste som elsker meg like høyt trass de umenneskelige humørsvingningene når jeg har PMS..

11. Hva gjør deg trist?
At mamma og pappa er som de er.

12. Skriv ned et kompliment du har fått.
I det siste har jeg begynt å si ha det til mange av kollegaene mine nå i disse sommertider, og alle har sagt mange flotte ord om meg. Likevel er det aller best å høre at jeg har vært en faglig støtte for min store mentor på avdelingen jeg har jobbet aller lengst på. Det bygger opp selvtilliten, ja!

11:49 pm

Når man ikke oppdaterer på en måned, sier det seg selv at det skjer ting. I dag har jeg vært i familieselskap hos tanten min, og det var veldig hyggelig helt til jeg og mamma begynte å snakke sammen. Mamma, lillebroren min og jeg sto og snakket sammen om situasjonen hans, og han sa han gjerne ville komme på besøk til meg og Linn igjen snart. Jeg gikk gjennom helgene framover, og sa det i alle fall ikke passet 27. juni, for da er det homoparade i byen. Christian foreslo at han kunne bli med, og samtalen gikk omtrent som dette etter forslaget:

Jeg: Ja, det hadde vært kjempekoselig, Linn skal også være med, og vi blir en liten gjeng som går sammen.
Christian: Ja, det har jeg lyst til.
Mamma: Eller så kan du stå og heie.
Jeg: Det hadde vært veldig hyggelig om du ville gå i paraden, for da viser du at du syns det er greit at jeg er homo.
Christian: Ja, hvordan du velger å leve livet ditt er ditt valg, det har jeg ingen problemer med.
Mamma: Men tenk om de tror du er en sånn en du også.
Jeg: Nei, mamma, han ser ikke homo ut. Det er sånt man ser.

Videre fortsatte samtalen i hva han kunne ha på seg for at han skulle vise at han bare var med som lillebror. Jeg ringte mamma nå i stad. Jeg trodde hun hadde endret holdning, men det har hun ikke. Hun føler fremdeles det er feil, at jeg lever som jeg gjør. Jeg blir så frustrert over at hun ikke forstår at det ikke er et valg. Jeg skulle ønske hun kunne akseptere meg fullt og helt for den jeg er, i stedet for å skamme seg over det.

09:58 pm

Det er spennende dager for tiden. I dag har jeg vært på jobbintervju, og det gikk veldig bra. Helt annerledes enn på det forrige intervjuet der jeg følte meg utilpass og forsto jeg ikke ville passe inn. Jeg har begynt å forstå at jeg skal være i en annen barnehage til høsten. En annen barnehage med andre barn og andre voksne. Jeg får en annen rolle, og jeg har allerede begynt å tenke annerledes. Jeg er i endring.

Jeg har lagt fra meg litt av meg selv et sted langs veien. En del av meg selv som jeg ikke har bruk for lenger. De gamle overlevelsesstrategiene har jeg ikke bruk for lenger. Jeg er ikke lenger fanget i en forutsigbar uforutsigbarhet. Idéen om at alt ville bli bra bare jeg var litt snillere, ikke krevde noe, ikke tok hensyn til mine behov og bare spilte på den andres premisser er borte. Jeg trodde jeg hadde skrudd forventningene ned til under null, men forventningene var der likevel. De var bare skjult. Jeg forventet at alt ville ordne seg, jeg forventet at han ville forandre seg. Nå har jeg endelig oppdaget at det ikke kommer til å skje. Med den oppdagelsen kom det noe rart. Det kom en endring. Endringen er i meg selv. Det handler om selvtillit. Jeg er fri.

På intervjuet i dag ble jeg blant annet spurt om hva som kjennetegner en god voksen. En god voksen er tydelig, trygg og ikke redd for å eie sine egne grenser. En voksen som sier: "Jeg liker ikke at du skyter på meg" i stedet for "Du får ikke lov å skyte". Når man er trygg på seg selv, er man ikke redd for å sette grenser ut i fra seg selv. Er man usikker og utrygg kan man ha en tendens til å tviholde på regler og vedtatte sannheter fordi det er noe som allerede er bestemt. Man må ikke stå for det selv, man trenger bare peke på veggen. Man trenger jo ikke tenke om noen allerede har tenkt for deg. Dette er en del av endringen i meg. Jeg har funnet tryggheten på at jeg er et godt menneske. Jeg trenger ikke peke på de vedtatte sannhetene om jeg setter en grense for de som er rundt meg, jeg kan begrunne det i meg selv. Jeg fortjener å bli behandlet bra. Jeg fortjener det fordi jeg er meg.

Jeg har alltid ønsket å være en leder. Vennene mine sier til stadig at jeg er en leder. Men jeg har kviet meg for å trå helt frem i rampelyset. Jeg har kviet meg fordi jeg en gang for lenge siden ga den ultimate makten over meg selv til en som sjelden eller aldri ga meg skryt eller oppmuntring for det jeg gjorde. Nå som jeg omsider har tatt makten tilbake er jeg endelig klar for å gå helt ut på scenekanten.

Helt på slutten av intervjuet spurte hun meg om hvorfor de burde velge meg. Uten å nøle svarte jeg: "Fordi jeg er best." Vi lo litt, og jeg sa jeg bare tulla før jeg sa noe fornuftig om at jeg brenner for barn i barnehage, engasjerer meg i barns beste, er ærlig og en aktiv voksen. Men innerst inne mente jeg det litt også. Nå er jeg klar for å gå ut på scenen og vise verden hva jeg er god for.

12:28 pm

Jeg bobler av ord som er på vei ut. Jeg forsøkte å skrive en liste over hva jeg vil ta opp med pappa den dagen vi setter oss ned og virkelig prater om alt, men det ble ganske uorganisert. Det er så mye som skal ned på papiret. Det er som om jeg skal skrive en oppgave med følgende problemstilling:

"Jeg har akseptert at vi ikke kommer til å ha et nært og varmt far-datter forhold, og med det er det for meg unaturlig å ha mye kontakt og hele tiden være oppdatert på hva som skjer hos den andre. Men jeg har ikke noe behov for å være uvenner eller ha noe uoppgjort mellom oss. Vi vil bare være to mennesker som vet hvem den andre er uten at vi forventer noe av hverandre. For meg er det ikke lenger en sorg, jeg har mange gode mennesker og relasjoner i livet som jeg heller vil bruke energien min på."

Det er en særdeles lang problemstilling, det er vel heller et slags utgangspunkt for samtalen. Utfordringen ligger i hvordan jeg skal formidle dette til pappa. Det er så mange ting jeg har lyst til å si, men de er ikke like viktige for meg lenger. Rart det der med livsinnsikt, altså. Med aksepten kom det en ro som er vanskelig å beskrive. Jeg tror det er det sjefen min kaller indre struktur. En indre trygghet. Strukturen og tryggheten er i deg. Den er en del av deg. Skuldrene har senket seg, sommerfuglene har roet seg, og jeg går videre med rak rygg og en særdeles søt jente ved siden av meg. Uten henne hadde denne livsinnsikten kanskje aldri kommet. Ser man det. Sosioemosjonelle skader kan faktisk rettes opp i. Man må bare møte de rette menneskene.

09:43 am

Jeg har snakket med verdens snilleste mann. Han jobber på Martiniussen bilsenter, og han hadde en slik varme og kjærlighet i stemmen at jeg ville omfavne ham gjennom telefonen. Dette er egentlig en godt bevart hemmelighet, men nå er det ingen fare lenger.

Jeg har eid en bil. Jeg er ikke sikker på om jeg fremdeles eier den, for jeg vet ikke når den blir kjørt til bilopphugging. Da jeg var 18 år, ung, naiv og ikke alltid forsto konsekvensene og hele bildet av ansvar når jeg påtok meg noe, sa jeg ja til å bli oppført som registrert eier av en russebil. Vår russebil. Russebilen som i grunn aldri kom helt ut på veien, for vi fikk den aldri i stand. Bare det er i grunn litt pinlig i seg selv, men det er ikke det denne historien handler om. Vi parkerte bilen vår på en parkeringsplass like ved der en av oss bodde, og pusset og ordnet på den. Gjennom russetiden satt vi på hos andre som hadde plass eller tok tog dit vi skulle. Etter russetiden ble bilen litt glemt. Den ble forsøkt solgt, men uten hell. Ingen av oss tror jeg hadde lyst til å ordne noe mer med den, så den ble bare stående. Da jeg flyttet hjemmefra ble papirene borte, og jeg glemte hele bilen. Jeg tenkte til og med at kanskje foreldrene til hun vi hadde parkert i nærheten av ville hjelpe oss. At de ville ordne opp i det som trengtes. Naivt og ansvarsfraskrivende, men.. På den måten glemte jeg hele greia.

Så for to uker siden tikker det inn en mld fra pappa. "Hei. Du har fått et brev og en rekommendert sending fra Martiniussen bilsenter. Skal jeg sende det til deg?"

Etter et par dager får jeg det. På datostemplingen så jeg at pappa hadde hatt det liggende i halvannen uke før han sa noe til meg om det. Typisk han i grunn. Men det skal jeg ikke dvele ved nå.

Jeg får det på en lørdag, og må vente til mandag med å ringe. Jeg glemmer det litt igjen og kvier meg for å ringe. Jeg syns det er pinlig. Både at pappa brukte så lang tid på å sende det til meg og hele situasjonen forøvrig. Så jeg glemmer / fornekter samtalen til det lengste. Men i går tok jeg mot til meg og kvinnet meg opp.

Samtalen gikk omtrent som dette:

Jeg: "Hei, jeg har fått brev om at dere har en bil som er registrert på meg."
Snille mannen: "Ja, registreringsnummer, har du det?"
Jeg: "Jada. Det er ........."
Snille mannen: "Ja, her er den, ja."
Jeg: "Ja, du skjønner. Det er den gamle russebilen, og jeg forsto nok ikke konsekvensene da jeg sa jeg kunne bli registrert eier. Men den skal skrotes, altså."
Snille mannen: "Ja. Det er sånn med disse russebilene, altså. Det er mange som ender opp som denne. Vi kan frakte den til bilopphuggeri, og det koster 500 kr. Også kostet det 2500 kr (egentlig 2568) at politiet bestilte tauing hit. Vrakpanten er 1500 kr, så hvis jeg sender deg en regning på 1500 kr er denne saken ute av verden."
Jeg: "Ja, det hadde vært helt fantastisk! Tusen tusen takk. Men. Jeg ser at det har bygget seg opp noen dagbøter..?"
Snille mannen: "Å, jeg tror jeg må være litt dårlig i regning, for jeg tok nok ikke de med, jeg. Det holder vel å betale de 1500?"
Jeg: "Ja, absolutt. Tusen takk igjen."

Ah. Fantastisk at noen kan være så snille. Bare dagbøtene hadde kommet på 1500 kr. Snille mannen. Jeg er superlettet. Kjempedeilig å være ferdig med dette nå.

05:00 am

Mareritt. Jeg våkner i et voldsomt sinne med stiv nakke. Det kjennes ut som enhver muskel har vært i helspinn i natt, og jeg blir litt skremt av hva jeg gjorde i marerittet.

Jeg er hjemme hos mamma. Christian er der, tante er der, mamma er der, og en assistent fra barnehagen er der. Pappa har begynt å gi bort ting han likevel skal gi til barna sine i arv, og jeg ser gjennom et skrin Christian har fått. Når jeg vil ta noe ut av skrinet, ser han strengt på meg og sier: "Nei, du får ikke lov. Den er min." Jeg reagerer med et voldsomt sinne. Hvilken rett har han å nekte meg å se på noe som stammer fra pappa? Han forklarer seg med at pappa har noe til meg også, bare jeg snakker med ham og skværer opp. Raseriet når nye høyder. Jeg roper:

Han har ikke gitt meg en jævlig skit på 10 år!

Jeg roper det om og om igjen. Jeg presser broren min opp mot et skap og truer ham. Jeg later som jeg skal slå ham, han krymper seg og begynner å gråte. Tanten min griper inn og sier vi kan snakke om det. Jeg stormer rundt i huset og finner alle tingene mine. Sko, jakke, veske.. Tante roper at jeg ikke bør gå i sinne, at jeg burde bli og ordne opp i det før jeg går. Mamma sitter som en grå skikkelse ved spisebordet og røyker og løser kryssord. Hun ser knapt opp fra bladet og mumler noe i det jeg fyker forbi i blindt raseri. Jeg avser henne ingen følelser, det eneste jeg kjenner er det voldsomme sinnet som har vokst seg frem. Jeg kjenner meg som Lussi. Snille lille stille Lussi som har forsvunnet inn i tapeten, men som til slutt blir til et slagbor som sprenger veggen og presser seg frem. En som alle rundt henne blir redd for.

Akkurat nå er jeg litt skremt av meg selv. Jeg er sint. En følelse jeg lærer barna å kjenne når jeg sier: "Du har lov å være sint, jeg blir ikke lei meg eller skremt av at du er sint, men uansett er det jeg som bestemmer akkurat nå. Jeg er voksen, og dette er det min oppgave å bestemme. Du kan få bestemme noe annet etterpå." Mens jeg sier dette, er jeg helt nær barnet, har det av og til på fanget, og trøster med en gang sinnet går over i redsel eller fortvilelse. Jeg skulle ønske jeg hadde en voksen som kunne si dette til meg nå. "Du har lov til å være sint, jeg er like glad i deg uansett."

Jeg fylte ut noen skjemaer jeg fikk av psykologen. Da vi gikk gjennom resultatet, viste hun meg at jeg hadde scoret 0 på aggresjon. Hun sa: "Det er ingen som scorer 0 på noen av disse punktene naturlig. Om de scorer 0 holder de noe tilbake."

Jeg har hatt liten mulighet til å være sint. Jeg har ikke fått lov. De gangene jeg ble sint på foreldrene mine ble enten møtt med selvutslettende passivhet eller voldsomme utbrudd som ofte endte med fysisk eller psykisk vold. I dag skyr jeg begge som pesten. Jeg er ikke redd konfrontasjoner, men om jeg skulle være så uheldig å knuse noe eller ødelegge på annet vis våger jeg sjelden innrømme at det var meg. Konsekvensen var alltid ubehagelig, og det sitter fremdeles som et dårlig skjult blåmerke i sjelen. Jeg ble skremt av meg selv i stad. Jeg ville aldri funnet på å banke lillebroren min. Men sinnet rettet mot pappa er særdeles reellt. Det er riktig som jeg skrev i går, jeg er klar for å gå videre, men kanskje dette er noe av det jeg tar med meg på veien. Kanskje jeg lærer noe om å være sint. Det er fremdeles litt skremmende. Nei. Det er jævlig skummelt. Det er noe uoppdaget og fryktelig jeg har åpnet opp i meg selv. Jeg vil knuse ting, slå hardt i noe, jeg vil være blind av raseri, jeg vil ikke ta ansvar for det som måtte komme. Det bygger seg opp et brøl, et urbrøl. Et brøl som har vært tiet i hjel i altfor mange år. Nå rister jeg av meg forventningens lenker og tunge kappe. Jeg tvinger meg selv opp og frem. Jeg er på ukjent territorium, men med visshet om at jeg har med meg noen som kan hjelpe meg inn i de mørke hjørnene.

For å sitere meg selv fra litt tidligere i år: "Jeg gleder meg til å få svar, men jeg vet at veien dit kan bli snirklete og lang."

Jeg eier meg selv. Veien er snirklete og har overaskelser jeg ikke var klar over ville komme, men det er godt å være på vei mot et helere menneske. Dessuten. I'm queen of fucking everything. Kom ikke her og mess med meg.

11:49 am

Ettertanke..

Jeg vet det er arrogant å kalle seg selv queen of fucking everything. Normalt sett ville jeg ikke en gang bannet. Men det var noe magisk med dagen i går. Litt av magien har jeg tatt med meg videre til dagen i dag, og det føles veldig godt. Jeg tenker på noe jeg har snakket med Else om mange ganger. Veien fra i hvordan tankene fungerer i dag til den man innser at man kan være kan av og til føles lang. Selv om jeg vet at jeg ikke skal høre på tankene som sier at jeg ikke er god nok, at jeg først vil kunne godta meg selv fullt ut når pappa anerkjenner og vedkjenner seg meg, er det fremdeles vanskelig å ikke tenke de tankene. Og jeg vet at det vil være vanskelig en stund fremover. Men likevel vet jeg at jeg kommer dit en dag. Fredagen var et voldsomt skritt i riktig retning, og jeg kjenner en ro i meg som er vanskelig å beskrive. Jeg har tatt makten over meg selv tilbake. Den idylliserte glasskulen har knust igjen, men denne gangen er den knust i så mange biter at den ikke vil la seg tvinges hel igjen.

Pappa og jeg kan ikke tvinges sammen. Tvinges sammen. Det er akkurat sånn det har vært. Alt har vært tvunget, ingenting har føltes naturlig. Når vi har snakket sammen, har det alltid vært noe nervøst og usikkert over samtalen. Glasskulen har knust mange ganger opp gjennom årene, og hver gang har den blitt lappet sammen med dårlig lim. Noen biter har vært så små og ødelagte at de ikke lot seg feste, og dermed har den til enhver tid vært forringet. Likevel har den blitt tvunget hel igjen. Smilene har blitt bredere og bredere, men samtidig falskere og falskere fordi det måtte ekstra til for å dekke over hva som manglet.

Jeg er god nok selv om ikke pappa vedkjenner seg meg. For hvordan kan han vedkjenne seg meg når han ikke vedkjenner seg moren min? Jeg forsøker å se for meg hvordan samtalen vil gå den dagen vi snakker sammen. Frem til fredag hadde jeg ikke tenkt å snakke med ham i det hele tatt. Men nå er jeg i grunn likegyldig til hva han skulle finne på å si. Jeg er over det. Sorgen over å ikke ha fungerende foreldre er der, men den forsvinner lenger og lenger vekk inn i skyggene. Jeg kjenner ikke så ofte på den lenger. Jeg vil ha en familie, men jeg kan skape den selv. Jeg er ikke mindre verdt fordi foreldrene mine ikke mestrer foreldrefunksjonene, for å bruke et av begrepene til min store helt Kari Killén.

Nå kiler det faktisk litt i magen. Nå kan jeg starte på nytt. Nå kan jeg klare å legge det bak meg. Nå er jeg klar. Goddamnit.